Ferske tall fra Ungdatasenteret på Oslo Met viser en økende tendens til frafall i den organiserte ungdomsidretten. De samme tallene viser imidlertid også at stadig flere bruker mer tid på trening og aktivitet.

Hvorfor et slikt frafall i den organiserte idretten?

Spørsmålet dannet grunnlaget for et forskningsarbeid som ble ferdigstilt ved Norges Idrettshøgskole i fjor. Studien viser at ungdom mister motivasjon til å utøve organisert idrett, når de føler seg «kontrollert» og fratas eierskap og valgmuligheter for sin deltakelse. Dette fører videre til at de slutter. En viktig forutsetning for å unngå «kontroll», er at utøveren har samme innstilling som treneren og miljøet. Det skilles i denne sammenheng mellom de som er med for gøy og sosial hygge og de som primært ønsker å satse og konkurrere. Hvis det er dissonans mellom treneren/laget/foreldrenes innstilling og utøverens motivasjon, er det kort vei til exit.

Når vi i tillegg erfarer et økt fokus på tidlig satsing og bruk av ulike «utviklingstiltak» med planer og programmer for hvordan barne- og ungdomsidretten skal utøves, er det trolig en naturlig forklaring på hvorfor noen velger å drive med aktivitet utenfor den organiserte idretten.

Hvorvidt det er riktig eller galt å anlegge et prestasjonsfokus kan diskuteres. Det som imidlertid er klart, er at dette på langt nær passer alle. Skal vi tro undersøkelsene fra Ungdatasenteret og statistikk fra SSB med tall på folks tidsforbruk, har trenden også vært økende de siste årene. Dette betyr at det i større grad er behov for å legge til rette for idrett og aktivitet ut ifra et mer variert og helhetlig perspektiv.

Fra politisk hold er det bred enighet om at alle, uansett alder, skal ha mulighet til å delta i sport- og idrettsaktiviteter. Det bidrar til inkludering, styrker folkehelsen, skaper gode, sunne lokalmiljøer, hindrer frafall fra skolen osv. Når vi vet at nærhet til fasiliteter og anlegg er en forutsetning for at folk velger en aktiv livsstil, er det god grunn for å mene at det er behov for et enda større spennvidde i type anlegg og styrking av kapasiteten over hele landet.

Jeg mener det er nødvendig å justere fokuset på hvordan midler og kompetanse omkring idrett og aktivitet forvaltes, og i større grad i hensyn ta den tette kobling til generelt folkehelsearbeid.

Skal vi styrke både den organiserte idretten, frivillig initiativ, deres samarbeid med skole og utdanningsinstitusjoner og befolkningens egenaktivitet, må det til grep fra myndighetenes side. Det er behov for å koordinere rammeverk og fagressurser slik at det blir mer attraktivt å utnytte ressursene på tvers av sektorer og organisatoriske nivåer. Med hensyn til klimautfordringene vi også må ta inn over oss er en slik omstilling nødvendig.

Jeg er sikker på at en større del av befolkningen – både unge og gamle – hadde funnet motivasjon til trening og aktivitet dersom tilgjengeligheten til et variert tilbud og anlegg var enda større. Flere hadde funnet noe som passet seg.

Barn og ungdom ønsker å være aktive! Noen på fotballbanen, andre på treningssentre eller i skogen på jakt etter stolper eller de beste utsiktpostene. La oss legge til rette for dette. La oss tenke helhetlig og bruke teknologien til å rigge for felles utnyttelse, samarbeid på tvers av organisasjonstilhørighet og mer «kortreist» aktivitet.

Det vil gi enda flere seiere, både på og utenfor banen!

Publisert i Idrett & Anlegg nr. 4 – 2019

Welcome! Share this: