Klikk, klikk! Del, post, tweet – svisj!

Daglig tas det millioner av bilder som publiseres og distribueres ut på all verdens digitale kanaler. Noe frivillig, annet skjult og høyst ufrivillig. Idrett- og sportsmiljøene intet unntak.

Privatlivets sfære utfordres og er fryktelig sårbar når det er såvidt enkelt å fange dokumentasjon av enhvert skritt som tas. Ønsker vi å ha det sånn? Er det nødvendig? Vet vi konsekvensene på kort og lang sikt?

Etikk og jus. Et av hovedprinsippene bak de nye og reviderte personvernreglene er minst mulig lagring. Begrunnelsen er enkel; teknologi og digitale løsninger har vist seg å gi enorme muligheter for misbruk av persondata, med følger vi ikke aner konsekvensene av.

Prinsippet om minst mulig lagring mener jeg alltid er lurt å ha i mente når vi skal til å ta et bilde, og ikke minst idet vi vurderer å dele bildet med andre. Vet du med sikkerhet hvor bildet tar veien når det først er lagt ut? Vil du like å se bildet ditt på en nettside om fem år – i original versjon eller i verste fall endret og misbrukt? Hva om du har tatt bilde av noen andre, uten faktisk å ha spurt om det er greit? Er det i orden?

Nei! Uansett hvor godt du kjenner vedkommende og hvor uskyldig det virker, er det ikke lov å ta, publisere eller dele bilder av andre uten deres frivillige samtykke. Her er jussen klar og overtramp kan medføre reaksjoner, omfattende som sådan.

Bruk hodet og vær heller sparsom med antall klikk og del! Ha de etiske og juridiske prinsippene innabords, og bli ikke for ivrig i øyeblikket – det sparer deg selv og andre for utilsiktede situasjoner.

Policy og guidelines. Erfaring tilsier nemlig at mange er usikre på hva som faktisk er lov og trår feil. Antall henvendelser til www.slettmeg.no har økt dramatisk de siste årene og undersøkelser gjort av Medietilsynet viser at hele 30 % av barn i alderen 9 til 16 år har sendt eller lagt ut tekst, bilder eller videoer på mobil og internett de angrer på. Statistikken fra konfliktråd og domstolene er også klar – stadig flere utfordrer reglene til vern av den private sone og dømmes for alvorlige kriminelle handlinger. Fra idretten har vi dessverre også flere saker, som eksempel vis angår trakassering på klubbens facebook-side, deling av nakenbilder fra spillergarderoben og ulovlig opptak av video fra styremøter!   

Selv om spennet i alvorlighetsgraden på overtramp er stort, må vi i det lengste forsøke å forhindre at disse hendelsene skjer. Enhver organisasjon innenfor sport og idrett bør ha tydelige retningslinjer for hva som anses å være akseptabel behandling og bruk av bilder og medieinnhold. Alle som engasjerer barn og ungdom bør i tillegg utforme en klar policy som tar sikte på et særlig vern av denne gruppen. De facto er våre yngste mest utsatt for eksponering, så vel fra jevnaldrede som fra andre.

Gode råd fra kompetente fagfolk kan være nyttig å innhente. Institusjoner som Datatilsynet, Redd Barna, Idrettsforbundet, politiet og Barneombudet har alle omfattende informasjonsmateriell og praktiske verktøy til fri benyttelse, og de har ressurser til disposisjon for personlig rådgivning. Å inkludere barna i arbeidet er for øvrig en selvfølge. De kjenner teknologien like så godt, om ikke bedre, enn oss voksne, og de står daglig i situasjoner og vet hvor skoen trykker til enhver tid.

Pekefinger. Nei, det er ikke snakk om bare å rette en pekefinger og vise respekt for andre. Hvorvidt vi ønsker å utfordre den private sfæren og dele alle små og store øyeblikk med omverden, er først og fremst et standpunkt hver enkelt av oss må ta for egen person. Hvordan vi selv opptrer og kommuniserer utad, har avgjørende betydning for hvordan omgivelsene rundt oppfatter og responderer på en grense for privatliv.

Lev hvert øyeblikk fullt ut og bruk for all del den fantastiske teknologien! Sett imidlertid rammene for eksponering, slik at konsekvensene føles trygge både på kort og lang sikt.

Publisert Idrett & Anlegg nr. 5 – 2019

Welcome! Share this: